Kundeservice Finn butikker Nyhetsbrev Gavekort Ønskeliste ( )
Varen er lagt til i din ønskeliste

The fashion world's workshop


I sommer dro Gina Tricots Marcus Bergman til Dhaka for å intervjue syersker i deres hjemmemiljø – på oppdrag fra ukebladet Damernas Värld. Her er hans reportasje.

36-årige Morium arbeider i en strikkefabrikk, med det som på bransjespråket kalles grovstrikk. Ganske enkelt vanlige gensere av bomull, eller oftere av akryl eller blandingsmaterialer. Maskinen er i prinsippet identisk med oppfinnerne Matthew Townsends og William Lambs klassiske konstruksjoner fra midten av 1800-tallet. En rett skinne av kroker skaper masker i garnet ved at operatøren drar en slede frem og tilbake. Samme type maskiner som de hjemmestrikkende kvinnene i Borås-traktene satte opp i kjøkkenet og strikket seg til en inntekt på. Kvinnenes produksjon av tekstiler bygde en svensk tekstilindustri, og i forlengningen den svenske motebransjen.

Kvinnene i Borås-traktene satte opp strikkemaskinen på kjøkkenet – i Bangladesh står maskinen i fabrikken. Morium forteller om den lange og tidkrevende veien til arbeidet. Trafikken og menneskene gjør at det tar flere timer å komme seg på jobben. Samtidig er fabrikken et fristed – her er det renere og svalere enn hjemme, og det er innlagt vann og toaletter. En beskyttet verden, selv om en del fabrikker fortsatt minner om miljøet i Dickens' romaner, rene 1800-tallet.

Et stort problem er såkalt teasing, et utbredt fenomen der kvinner på vei til og fra jobben utsettes for seksuell trakassering. De blir forfulgt, mishandlet og i verste fall voldtatt. Det unnskyldes med kulturelle forklaringsmodeller. Noen fabrikker har forsøkt å innføre egne bussruter, men mennene tar over.

Den stadige reparasjonen av ødelagte masker har skadet Moriums syn. For å oppdage feilene i strikkingen må hun krype helt inntil garnet, og øynene blir raskt anstrengte. Hun tror at synet kommer til å bli så dårlig at hun ikke kan fortsette på strikkefabrikken. Hun må prøve å finne en annen jobb – å bruke penger på synsundersøkelse og briller er ikke aktuelt. Ikke nå som barna har fått sjansen til å begynne på skolen.
– Nei, selv om jeg hadde hatt råd til å få undersøkt synet og skaffet meg briller, ville jeg ikke ha gjort det. Alle pengene jeg tjener, går til barnas utdannelse.

Moriums hjem består av ett eneste rom. En hylle, en smal benk, en dobbeltseng. Det er det hele. Gulvet er en hardstampet blanding av jord og sement, og veggene og taket er av bølgeblikk og halm. Lys strømmer inn fra et lite vindu mot gaten, uten glass, men med myggnetting, og fra små hull i bølgeblikkplatene. Det ser ut som om noen har skutt på huset med hagle, men det kommer av at bølgeblikken er brukt flere ganger, om og om igjen.

Det ser ut som om noen har skutt på huset med hagle

En gutt som ser ut til å være fire år gammel, kryper inntil moren, sulten. Tigger til seg en pose med maisstenger. Det er helt i begynnelsen av monsuntiden og stekende hett, og fuktigheten henger i luften.

Byen ligger rett ved elva, og i den vasker man klær og seg selv. Elva er nødvendig, men samtidig en konstant trussel. Elvebredden er bratt og gjørmete, og helt inntil den ligger de ytterste husene i byen, helt uten noen egentlig grunnmur. Store deler av landet ligger på et delta, og her i et av verdens største urbane slumområder må de fattigste menneskene leve med stadige oversvømmelser.

Moriums datter har en gul kjole med perler, plissert foran. Hun ser ut som jenter pleier å gjøre når de skal på fest: stolt. Jeg treffer henne i barnehagen, en av 150 barnehager som Gina Tricot har latt FN-organet Unicef bygge og drive med penger som er tjent på klesproduksjonen i Bangladesh. 20 millioner kroner vil bli investert i løpet av en seksårsperiode.

Moriums historie er identisk med historien til millioner av syersker, om en generasjon av kvinner som tar skrittet fra et kontrollert liv i hjemmet til friheten ved å tjene egne penger. Samtidig er kvinner i Bangladesh overraskende lite synlige, og det er spesielt merkelig med tanke på at statsministeren, Sheikh Hasina, er en kvinne. Kvinner her fremstår som en anonym masse, og diskrimineringen er gjennomgripende. For eksempel anses kvinner som urene under menstruasjonen. Mange kvinner har ikke råd til å kjøpe bind, og i mangel av noe annet plukker de tøyfiller fra gulvet på fabrikken, filler som de må bruke i smug. Fillene blir ikke vasket, ettersom mange ikke har innlagt vann hjemme. De må ikke være synlige, men gjemmes bort i skap. Derfor forårsaker de infeksjoner og andre sykdommer. Et kulturelt, økonomisk og helsemessig problem blir dermed sammenfallende i spørsmålet om menstruasjonen. En måte å løse noen av problemene på er å forsøke å spre den såkalte "menskoppen", som har en overkommelig pris, ikke krever mye vann når den skal vaskes, varer i mange år og egner seg i klimaet, men utfallet av det prosjektet er fortsatt usikkert.

I likhet med Morium er mange av Bangladeshs syersker familieforsørgere.
– Min mann kjører sykkeltaxi iblant, og iblant selger han ved, forteller Morium, og man aner den paradoksale blandingen av sorg og stolthet som den som har tatt skrittet, ofte føler.
En mann uten utdannelse. En kvinne med yrkeskunnskap, yrkesstolthet og en altoppslukende iver etter å sende barna sine ut i det store spranget.

Morium tjener tilsvarende 450 kroner i måneden

Men det spranget skjer med små midler. Morium tjener tilsvarende 450 kroner i måneden.
Syerskene i Bangladesh er en første generasjon av yrkesaktive kvinner. De tjener penger, og de sparer til neste generasjon. De svenske moteselskapene kjøper klær fra Bangladesh fordi de er billige og gode og leveres raskt. Ulempen er korrupsjonen og risikoen i de dårlige fabrikkene. Arbeidet for å gjøre fabrikkene sikrere krever internasjonalt samarbeid og forpliktelser. Men skjer det tidsnok til å forhindre neste brann, neste ras?

De humanitære organisasjonene har vært på plass i Bangladesh stort sett siden nasjonen ble grunnlagt i 1971. Ikke uten resultat. Den økonomiske utviklingen i Bangladesh, sammen med arbeidet til de internasjonale humanitære organisasjonene, har endret det bangladeshiske samfunnet på kort tid. I et foredrag som har vakt stor oppmerksomhet, og som er blitt spredt flittig på nettet, kaller Hans Rosling, professor i internasjonal helse ved Karolinska institutet, Bangladesh for "et mirakel" og viser til den reduserte fødselsraten og den reduserte barnedødeligheten. Bangladesh er ett av seks land i verden som har halvert barnedødeligheten siden 1990. Det er en bemerkelsesverdig fremgang.

Men Bangladesh er et paradoks. En økonomisk suksesshistorie i 30 år, men samtidig et land der nesten halve befolkningen fortsatt lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen. Inntektene er store, men fordelingen er fremdeles mildt sagt ujevn.
På Unicefs lokale kontor i Dhaka bekrefter Syeda Shima Islam det som kan leses ut av statistikken som ligger i en pen mappe på det blankpolerte, mørke trebordet, som i likhet med den øvrige innredningen fremstår som lett alderstegen.
– Man kan si at et barn er verdt mer enn en kvinne her i Bangladesh. Et barn kan jo være en gutt. Det handler om penger og forsørgelse. En kvinne er en belastning, og derfor satses det ikke like mye på kvinnen som på barnet, sier Syeda Shima Islam. Det finnes også en kultur for ikke å klage når man har vondt, og kvinnene har lært seg ikke å være til bry under graviditeten, ikke skape uro. Slik gjorde mor og tante, og slik gjør man selv.

36-årige Rashima står utenfor familiens hus, omgitt av hele familien – mann, fire barn og sin egen mor. Sammen bor de i to bølgeblikkskur på en liten gårdsplass. Trekronene vaier over plassen, som er omkranset av bølgeblikk på alle kanter.
– Min mann var bussjåfør, men en dag ble han stoppet av politiet. Det viste seg at sertifikatet hans var falskt. Han hadde blitt lurt av mannen han kjøpte det av. Selv syr jeg glidelås i bukser på en syfabrikk, sier Rashima.

Midt på gårdsplassen ligger steiner i en sirkel. De markerer ildstedet som sammen med en kjele utgjør kjøkkenet. Hver kveld når hun har kommet hjem fra jobben, lager Rashima mat til familien. Det er alltid ris og kanskje poteter eller linser. Iblant blir det fisk fra elva.
Rashima har vært heldig. Hennes mor eier husene de bor i, og det gir en trygghet. Hun er tydelig stolt av datteren som går i barnehagen, og av den fjortenårige sønnen Juthi som har klart seg gjennom hele skolesystemet.
Jeg forteller om min egen fireårige sønn, som er så flink med hendene, og som elsker å bygge ting.
– Jeg drømmer om at han skal bli urmaker, sier jeg.
– Det er ingen god jobb, sier Rashima og smiler. Min sønn skal bli direktør i en bank.

Artikkelen ble først publisert i Damernas Värld, nr. 12, 2013. Dette er en forkortet versjon.